Fredag 15.08 – 40+0
Termin og ingen tegn til fødsel. Dette er mitt andre barn, og siden jeg ble satt i gang første gang, er det veldig viktig for meg at fødselen starter av seg selv denne gangen. Gjennom hele svangerskapet har jeg tenkt at det statistisk sett ikke kan stemme at man blir satt i gang to ganger! Nå begynner jeg å bli nervøs for at det faktisk kan skje, men jeg ønsker det virkelig ikke. Jeg vil så gjerne ha en normal fødsel! Jeg er veldig følelsesladet og har vært det gjennom hele graviditeten. Jeg har gått til jordmor sammen med 3 andre gravide som alle hadde termin i samme uke som meg – de har alle tre født nå, og jeg føler meg så utenfor!!
Onsdag 19.08 – 40+4
Jeg har avtalt å spise brunsj med en venninne, og mens jeg venter på henne på kafeen sender jeg melding til en annen venninne som også er høygravid, men som først har termin i morgen. Hun svarer at hun nettopp har født! Jeg får bare lyst til å gråte, og det gjør jeg også da jeg kommer hjem. Det føles som om kroppen min ikke fungerer, og jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke engang klarer å få i gang fødselen! Jeg føler meg forbigått og udugelig… Men nå kjenner jeg i alle fall ingen som skal føde før meg!
Fredag 22.08 – 41+0
Jeg møter opp på sykehuset til kontroll for overtidig svangerskap. Får tatt CTG, blir undersøkt og scannet. Alt ser strålende ut, og jeg blir tilbudt hindeløsning, som jeg takker ja til. Det gjør vondt, men jordmoren får løsnet hinnene, så det er et positivt tegn!
Om kvelden har jeg mange og kraftige plukkeveer som varer hele kvelden, faktisk så mye at jeg på et tidspunkt tror det kommer til å skje i natt også, fordi jeg ellers knapt har hatt plukkeveer. Dessverre legger det seg igjen…
Mandag 25.08 – 41+3
Til 2. overtidig kontroll på sykehuset. Alt ser fortsatt fint ut, og jeg kjører hjem igjen og venter. Jeg har fått time for igangsettelse om to dager, fordi jordmoren anbefaler det og fordi jeg orker ikke vente og gruble mer. Jeg begynner å innse at det ender med enda en igangsettelse, men håper til siste stund at det skal starte av seg selv. Jeg drar til og med til soneterapeut for kanskje det kan sette i gang noe?…
Onsdag 27.08 – 41+5
Mormor ankom i går kveld for å passe vår sønn, og mannen min og jeg stod opp tidlig fordi vi skal møte på sykehuset kl. 07.30 for igangsettelse. Når vi kommer, får vi beskjed om at fødeavdelingen er full, til og med reservestuen er opptatt. De vil egentlig sende oss hjem igjen, men fordi jeg er med i en spesiell jordmorordning og dermed har «min egen» jordmor vi kan ringe etter, får vi lov til å bli og vente på at et føderom blir ledig. Jeg får tatt CTG og blir undersøkt. Jeg er 2 cm åpen, og dermed kan de starte ved å ta vannet. Ventetiden før det blir ledig på fødeavdelingen går med til å lese gamle blader og spise frokost.
Kl. 09 kommer jordmoren inn og sier at reservestuen er blitt ledig, men at det ikke finnes badekar og at den generelt ikke er så godt utstyrt som de andre føderommene. Jeg vil bare føde, så selv om jeg egentlig hadde ønsket badekar, sier jeg ja til rommet slik at vi kan komme i gang!!
Kl. 09.20 prikker jordmoren hull på fosterhinnen, og så venter vi igjen. Vi er fortsatt på en stue ved svangerskapsklinikken, og etter en times tid begynner riene så smått å komme (og jeg husker plutselig klart hvordan rier føles og tenker, gud, så dumt det var å be om å få rier!). Riene blir raskt regelmessige og kraftigere. Det er veldig varmt på stuen vi er på, så jeg står helt inntil døren lengst unna vinduene og solskinnet. Etter et par timer kommer jordmoren igjen og undersøker meg, og jeg er tre cm åpen. Hun spør om jeg vil at hun skal ringe min jordmor, og det sier jeg ja til, selv om jeg er i tvil om det kanskje er for tidlig. Min jordmor kommer rundt kl. 13.15, og vi flytter opp til føderommet som venter på oss. Det er virkelig et reservrom/lagringsrom! Likevel er det en fødebriks like innenfor døren og eget toalett, som dessverre også er fullt av utstyr, men man kan akkurat rygge seg inn på toalettet. Jeg er helt likegyldig til alt utstyret; det eneste som betyr noe er at det er kjølig der inne fordi solen er på den andre siden av bygningen (halleluja!). Jeg støtter meg mot mannen min under riene og spør i en pause om det gjør vondt når jeg henger på ham. Han ser rart på meg og sier at kanskje det ikke er det jeg skal tenke på. Jeg er så til stede i det hele, i motsetning til min første fødsel. Det er fantastisk at jeg har pauser mellom riene hvor jeg faktisk kan snakke med jordmoren og mannen min. På et tidspunkt sier jordmoren at med mindre jeg vil føde stående, må jeg begynne å legge meg opp. Jeg hopper nesten opp på briksen, for jeg vil absolutt ikke føde stående. Jeg ligger på siden, og riene er kraftige, så kraftige at jeg skriker av smerte. Jeg blir overrasket over hvor intense pressrijene føles og blir overveldet av dem. Men det er samtidig kjempebra at jeg bare er til stede og faktisk kan kjenne at det presser (det kunne jeg ikke første gang). Jeg blir raskt redd for at pressfasen skal dra ut som første gang, og følger nøye med på om babyen rykker seg. Jeg føler det tar lang tid å presse ham ut fordi jeg er nervøs, men i realiteten tar det bare 12 minutter fra pressefasen starter til han er ute. Jeg blir overrasket og lettet når han er født, og jordmoren spør mannen min hva klokka er, for klokka på rommet har stoppet (!). Han ble født ca. kl. 15.07.
Jeg er helt i skyene etter fødselen fordi det har vært en (nesten) naturlig fødsel, og det gikk akkurat som jeg hadde drømt om. Og så har jeg selvfølgelig fått en fantastisk nydelig liten sønn (3410 g og 53 cm). Vi bestemmer oss for å bli på sykehuset og spise middag, før vi kjører hjem til mormor og den stolte storebroren. Om natten sover vi alle fire sammen i vår seng, og jeg er så lykkelig for at alt ble som jeg ønsket og at vi kunne reise hjem med en gang, selv om det var en igangsettelse.