Lenge før termin hadde jeg en følelse av at babyen lå med rumpa ned, noe som ble bekreftet av jordmoren og senere av en ultralyd.
Forskjellige hjemmemetoder ble prøvd i håp om at babyen skulle snu seg. Hjemme-rebozo, risting av rumpa og ulike stillinger med rumpa opp og hodet ned. Men ingenting virket å hjelpe.
Jeg skulle føde på Herlev sykehus og følte meg veldig trygg i deres hender med tanke på min mulige forestående setefødsel. Jeg ble tilbudt et forsøk på versjonering da jeg var 37+0, noe jeg takket ja til. Jeg følte at jeg måtte prøve, selv om jeg visste at det ikke var helt risikofritt. Derfor bestemte jeg meg for at hvis det føltes litt galt, ville jeg si stopp.
Ikke mindre enn to forskjellige leger, inkludert overlegen, prøvde. Men babyen ville ikke snu seg, så vi ga opp. Senere viste det seg at det var en spesifikk grunn til dette.
Overlegen, Henrik, snakket med min mann og meg om våre muligheter for fødselen.
De neste dagene og ukene inkluderte en vektmåling og to konsultasjoner med overlegen. Han er også en sterk tilhenger av setefødsler fremfor planlagte keisersnitt, og derfor har Herlev sykehus stor erfaring med denne typen fødsler.
Han overlot imidlertid helt til meg om jeg foretrakk en setefødsel eller keisersnitt. Det tok mange dager med forvirrende sjelsøking, men jeg bestemte meg for å overlate det til naturen foreløpig.
Men jøss, min ustabile hjerne ble satt på prøve, for det skulle bli en lang, lang tid. Ved min første fødsel fødte jeg 6 dager før termin, så det er ikke vanskelig å forstå at jeg var ganske utålmodig da jeg var en hel UKE over termin. I tillegg til utålmodigheten hadde jeg en voksende frykt for at babyen min kanskje var for stor for en slik fødsel. Jeg fikk vite at 3800-4000 g var maksimum. Ellers ville det bli keisersnitt, noe jeg virkelig ønsket å unngå.
Babyen ble selvfølgelig undersøkt, og verken jordmoren eller overlegen var bekymret, fordi hun ikke virket å være så stor.
Jeg følte at jeg burde prøve å gjøre noe for å få i gang fødselen, så jeg gikk til Helle Ella, som sies å kunne hjelpe folk som meg. Hun ga meg akupunktur og prøvde å løsne membranene, i håp om å få i gang noe. Det hjalp ikke mye. Men samtalen vi hadde under behandlingen var gull verdt.
På torsdag, ni dager etter termin, hadde jeg en konsultasjon med Henrik. Han var komfortabel med å gi meg helgen, men jeg fikk time til keisersnitt på mandag.
Plutselig var jeg helt akseptert. Akseptert at nå ville tiden og naturen bestemme hvordan ting skulle bli, og akseptert at de bare kunne skjære meg opp, for nå måtte babyen komme UT snart.
Kanskje det var det som gjorde susen, men uansett våknet jeg klokka 05.15 fredag morgen. Vannet hadde begynt å renne. Faen, det er på tide! Jeg vekker mannen min, og forvirret som jeg er, snubler jeg inn på badet og setter meg på toalettet. Så husker jeg at man må legge seg ned når vannet går, og at det er en fødsel fra underkroppen, slik at navlestrengen ikke blir klemt.
Jeg snubler tilbake til sengen, kjenner noen flere veer og ringer fødeavdelingen. Jordmoren i den andre enden av linjen ber meg ligge stille og sier at de vil ringe ambulanse fordi jeg må transporteres liggende. Det vil imidlertid ta en halvtime før den kommer, men hvis veene blir sterkere, skal jeg ringe igjen. Min svigermor blir også ringt opp, slik at hun kan passe på vår store jente.
Syv minutter senere må jeg ringe fødeavdelingen igjen. Veene kommer plutselig hvert tredje minutt og varer i omtrent ett minutt. Etter min første fødsel, som varte i fem timer, kjenner jeg meg selv godt nok til å vite at jeg må dra snart.
Plutselig står det tre store ambulansepersonell og svigermoren min i soverommet vårt og spøker om jeg vet ikke hva. Veldig morsomt, men også litt koselig. Jeg setter meg inn i ambulansen, og kort tid etter er vi på Herlev sykehus, hvor jeg går rett til fødestuen. Jeg er 5–6 cm åpen, og veene blir mye sterkere. Det er ikke tid til smertestillende. Oksygen er alt jeg klarer, for hendene og beina mine skjelver.
Veene ruller over meg, jeg kaster opp, men jeg merker i tåken at det er et stort team klart til å ta imot babyen. Den eneste jeg fokuserer på er jordmoren min. Til tross for skiftbytte og dermed en ny jordmor, blir min første jordmor der, men mer i bakgrunnen. Den nye jordmoren er like dyktig, og jeg føler meg hele tiden i gode hender, vel vitende om at jeg har et stort sikkerhetsnett i hele fødselsgruppen, mannen min og en keisersnittoperasjonssal klar, slik man har ved setefødsler, fordi 50 % ender med keisersnitt.
Hver gang en ve kommer, gjemmer jeg ansiktet under armen og fokuserer bare på pusten. Tilsynelatende er dette min måte å takle smerten på.
Plutselig er jeg fullt utvidet og føler trang til å presse. «Kan jeg presse?» spør jeg utålmodig, men jordmoren er litt vag i svaret sitt. «Kan jeg presse?», utbryter jeg litt mer insisterende, og jeg får klarsignal.
I hodet mitt ser jeg for meg videoene av setefødsler på YouTube som jeg har sett om og om igjen. Hvordan rumpa kommer ut, hvoretter noen babyer trenger hjelp til å få ut beina med en spesiell teknikk, og til slutt kommer armene og hodet ut.
Jeg har ingen anelse om hvor langt jeg har kommet eller andre detaljer. Jeg fokuserer bare på å presse når jeg føler trang til det, og på å holde igjen og gispe når jeg blir bedt om det.
Jordmoren berører meg sjelden. Hun overvåker for det meste bare. Jeg hadde lest om dette før fødselen, og så vidt jeg forsto, kunne berøring av babyen utløse en pusterefleks. Ikke akkurat det du ønsker når hodet ikke er ute ennå.
Plutselig er jeg så langt at bare hodet er igjen. Jeg merker litt uro i hele gruppen og blir bedt om å presse så hardt jeg kan. Jeg slipper taket helt, og hun kommer ut med et sus, henger et øyeblikk med hodet i jordmorens hender og kommer så opp på magen min.
Klokken er 7:51, 2,5 timer etter at jeg våknet i min egen seng.
Jeg er helt overveldet. Jeg klarte det! Og på rekordtid!
Alle følelser og hormoner som kan komme inn i bildet, velter over meg. Jeg føler meg som den kuleste personen i verden!
Men babyen min er litt slapp og gråter ikke ordentlig, så hun blir lagt på babybordet. Jeg burde være bekymret, men av en eller annen grunn føler jeg at alt er i orden. Etter veldig kort tid gråter hun, og alt ER i orden.
Hun kommer tilbake til meg. Følelsen er helt ubeskrivelig. Like fantastisk ved den andre fødselen som ved den første. Hun ligger bare der og ser opp på meg med sine store mørke øyne.
Mens jeg blir sydd og ligger der og ser på vårt lille vidunder, forteller jordmoren meg årsaken til uroen jeg følte. Da bare hodet hennes var igjen å føde, ser de at hun har navlestrengen viklet rundt halsen to ganger. Jeg merker det ikke engang. Heldigvis føltes det ikke som om det var noe dramatisk ved det i det øyeblikket. Siden forsøket på å snu henne hadde jeg hatt en følelse om det. Så det var klart at hun nektet å snu seg. Naturen er vis!
Overlegen har kommet på jobb og kommer bort for å gratulere meg. Min rådgivende jordmor kommer inn for å spørre om fødselen og gratulerer meg. Det føles som om hele sykehuset har hørt om fødselen min. Min.verdens.kuleste.seteleie-fødsel!
Det er nå ett år siden en av de største prestasjonene i livet mitt, og hun er, sammen med storesøsteren sin, fortsatt en ekspert på å snu ting på hodet og hele vår tilværelse. Hun er en stor del av livet mitt og den lykkeligste babyen i verden.
Jeg er så glad for at jeg valgte å prøve setefødsel, og jeg elsker å være rikere for denne opplevelsen.