Fredag 15. august – 40+0
Termin og ingen tegn til fødsel. Dette er mitt andre barn, og siden jeg ble indusert første gang, er det veldig viktig for meg at fødselen starter naturlig denne gangen. Gjennom hele svangerskapet har jeg tenkt at det statistisk sett ikke kan være sant at man kan bli igangsatt to ganger! Nå begynner jeg å bli nervøs for at det kan være mulig, men jeg ønsker virkelig ikke det. Jeg ønsker så gjerne å ha en normal fødsel! Jeg er veldig emosjonell og har vært det gjennom hele svangerskapet. Jeg har gått til jordmoren sammen med tre andre gravide kvinner som alle hadde termin samme uke som meg – alle tre har født nå, og jeg føler meg så utenfor!
Onsdag 19. august – 40+4
Jeg har avtalt å spise brunsj med en venninne, og mens jeg venter på henne på kafeen, sender jeg en SMS til en annen venninne som også er høygravid, men som ikke har termin før i morgen. Hun svarer at hun nettopp har født! Jeg har bare lyst til å gråte, og det gjør jeg når jeg kommer hjem. Det føles som om kroppen min ikke fungerer, og jeg er sint på meg selv for at jeg ikke engang klarer å sette i gang fødselen! Jeg føler meg utenfor og ubrukelig... Men nå kjenner jeg ingen andre som kan føde før meg!
Fredag 22. august – 41+0
Jeg kommer til sykehuset for en kontroll. Jeg får en strip-test, blir undersøkt og skannet. Alt er i orden, og jeg blir tilbudt membranstripping, som jeg takker ja til. Det gjør vondt, men jordmoren klarer å løsne membranene, så det er et positivt tegn!
Om kvelden har jeg mange sterke rier som fortsetter gjennom hele kvelden, så mye at jeg på et tidspunkt tror det kommer til å skje i natt, fordi jeg ellers ikke har hatt noen rier. Dessverre forsvinner alt igjen...
Mandag 25. august – 41+3
Andre kontroll på sykehuset. Alt ser fortsatt bra ut, og jeg kjører hjem igjen og venter. Jeg har fått time for igangsetting om to dager, fordi jordmoren anbefaler det og fordi jeg ikke orker å vente og tenke på det lenger. Jeg begynner å innse at det vil ende med enda en igangsetting, men jeg håper til siste øyeblikk at det vil starte av seg selv. Jeg går til og med til en refleksolog for å se om det kan få ting i gang?…
Onsdag 27. august – 41+5
Bestemor kom i går kveld for å passe sønnen vår, og mannen min og jeg sto opp tidlig, da vi må være på sykehuset kl. 7.30 for igangsetting. Da vi kommer, får vi vite at fødeavdelingen er full, selv deres ekstra rom er opptatt. De vil faktisk sende oss hjem igjen, men fordi jeg er med i et spesielt jordmorprogram og derfor har «min egen» jordmor vi kan ringe, får vi lov til å bli og vente på at et fødestue blir ledig. Jeg får gjort en strip-test og blir undersøkt. Jeg er 2 cm åpen, så de kan sette i gang fødselen ved å sprekke vannet. Vi bruker ventetiden til det blir ledig rom på fødeavdelingen til å lese gamle blader og spise frokost.
Klokka 9 kommer jordmoren inn og sier at reservestuen er ledig, men at den ikke har badekar og generelt ikke er like godt utstyrt som de andre fødestuene. Jeg vil bare føde, så selv om jeg gjerne skulle brukt badekaret, sier jeg ja takk, så vi kan komme i gang!
Klokka 9.20 stikker jordmoren hull i fostervannssækken, og så venter vi igjen. Vi er fortsatt i et rom på fødeavdelingen, og etter en time eller så begynner veene sakte å komme (og jeg husker plutselig tydelig hvordan veer føles og tenker: Herregud, så dumt det er å be om veer! Veene blir raskt regelmessige og sterkere. Det er veldig varmt i rommet vi er i, så jeg står rett ved døren lengst unna vinduene og solskinnet. Etter et par timer kommer jordmoren tilbake og undersøker meg, og jeg er tre centimeter åpen. Hun spør om jeg vil at hun skal ringe jordmoren min, og jeg sier ja, selv om jeg ikke er sikker på om det er for tidlig. Jordmoren min kommer klokken 13.15, og vi blir flyttet til fødestuen som venter på oss. Det er virkelig et ekstra rom/lagerrom! Det er imidlertid en fødeseng like innenfor døren og et privat toalett, som også er fylt med alle slags utstyr, men du kan bare rygge opp mot toalettet. Jeg bryr meg imidlertid ikke om noe av det. Det eneste som betyr noe, er at det er kjølig der inne fordi solen er på den andre siden av bygningen (halleluja!). Jeg lener meg på mannen min under veene, og i en av pausene spør jeg ham om det gjør vondt når jeg lener meg på ham. Han ser rart på meg og sier at det kanskje ikke er det jeg burde tenke på. Jeg er så til stede og involvert i alt, i motsetning til min første fødsel. Det er fantastisk at jeg har pauser mellom veene hvor jeg faktisk kan snakke med jordmoren og mannen min. På et tidspunkt sier jordmoren min at jeg må legge meg ned, med mindre jeg vil føde stående. Jeg hopper praktisk talt opp på sengen, for jeg vil absolutt ikke føde stående. Jeg ligger på siden, og veene er kraftige, så kraftige at jeg skriker av smerte. Jeg er overrasket over hvor intense veene føles og blir overveldet av dem. Men samtidig er det flott at jeg bare er til stede og faktisk kan føle presset (det klarte jeg ikke første gang). Imidlertid blir jeg raskt redd for at pressfasen vil dra ut som første gang, og jeg er veldig oppmerksom på om han beveger seg. Jeg føler at det tar lang tid å presse ham ut fordi jeg er nervøs for det, men i virkeligheten tar det bare 12 minutter fra pressfasen starter til han er ute. Jeg blir overrasket og lettet når han er født og jordmoren spør mannen min hva klokka er, fordi klokka i rommet har stoppet (!). Han ble født klokka 15.07.
Jeg er helt opprømt etter fødselen fordi det var en (nesten) naturlig fødsel og fordi det gikk akkurat som jeg hadde drømt om. Og så har jeg selvfølgelig en fantastisk liten sønn (3410 g og 53 cm). Vi bestemmer oss for å bli på sykehuset og spise middag, og etterpå kjører vi hjem til bestemor og den stolte storebroren. Om natten sover vi fire sammen i sengen vår, og jeg er så glad for at alt ble slik jeg ønsket og at vi kunne komme hjem med en gang, selv om det var en igangsetting.