Det er fredag 13. januar, og jeg er 37+0.
Klokken er 05:02, og jeg våkner med en sterk trang til å tisse – noe som ikke har vært uvanlig på noe tidspunkt under graviditeten.
Jeg snubler til toalettet, tisser og reiser meg for å vaske hendene når vannet går.
Akkurat som i en virkelig dårlig amerikansk film. (Selv om jordmødrene sa at det sannsynligvis ikke ville skje...)
Uvitende som jeg er, setter jeg meg på toalettet igjen og tenker at den logiske forklaringen må være at jeg ikke var ferdig med å tisse.
Det fortsetter å sive, og jeg innser at nå er tiden inne.
Jeg reiser meg for å ringe fødeavdelingen og spørre hvordan og hva.
Vi hadde ikke gått på vanlige fødselsforberedelseskurs fordi mannen min er kokk (uregelmessige arbeidstider og ønsket å delta).
I stedet hadde vi avtalt med jordmoren vår at vi kunne snakke om fødselen den påfølgende onsdagen ved den siste konsultasjonen, fordi «alle førstegangsfødende vanligvis går over tiden».
Som om...
Når jeg får tak i fødeavdelingen, snakker jeg med en jordmor som høres veldig snill ut. Men samtidig er hun litt usympatisk overfor min uvitenhet og ender opp med å spørre rolig: «Så du vet ingenting?». Mitt svar var: «Jo, jeg har lest fødselsberetninger på Canas blogg, men jeg vet ikke noe annet, fordi vi ikke skulle gå på forberedelseskurs før onsdag».
Hun spør hvor langt det er mellom veene, jeg svarer «omtrent like langt», og hun sier «da har de nok ikke startet ennå – for hvis de hadde det, ville jeg ikke vært i tvil». Jeg er enig med henne, og hun gir meg adressen til en nettside vi kan se på, og vi blir enige om at vi kommer inn klokka 14.00 hvis det ikke skjer noe annet før det.
Jeg legger på og går inn og vekker mannen min, Kasper, og han får litt panikk på den «Woo-hoo, vi skal ha barn»-måten.
Akkurat idet jeg forteller ham om nettsiden og at vi må huske å spise, går vannet igjen. Eller i hvert fall føles det sånn. Fostervannet strømmer ut.
For meg forklarer det hvorfor magen min vokste så fort og hvorfor den var så stor.
Det må ha vært som et akvarium. [Fysiologisk sett er det lite sannsynlig at dette er tilfelle, men teorien er veldig søt, red.
For Kasper var det «bare mye vann» – det strømmet så mye at jeg måtte forsikre ham om at jeg ikke tisset.
Han lo og gikk ut for å lage frokost.
Nøyaktig en time etter klokka 06.02 kom den første veen. Med full kraft.
Vi var slett ikke forberedt, siden vi trodde vi hadde god tid.
Så mens Kasper pakket sykehusvesken, lå jeg i sengen og tok tiden på veene.
Og de kom stadig oftere.
Til slutt orket jeg ikke mer.
Så jeg tok en dusj. Fire ganger på to timer.
Klokka 08.30 ringer vi fødeavdelingen for første gang, men får beskjed om at hvis jeg kan snakke, er det ikke «ilte» nok.
Å, vel.
Veene blir sterkere. Jeg har grått gjennom de fire siste veene, og klokka 10.30 ringer vi fødeavdelingen igjen.
Heldigvis får vi lov til å komme inn.
Jeg ringer moren min på vei ut døren.
Hun og søsteren min er allerede på vei ut for å kjøpe babyklær i størrelse 50, hente barnevogn og alt annet, for nå skulle han komme – og som sagt var vi litt uforberedte.
Kjøreturen til Hvidovre sykehus føles som en tur til Jylland, og veene er fortsatt intense.
De oppvarmede setene hjelper imidlertid enormt, så jeg vurderer faktisk om vi bare kan føde i bilen.
Kasper synes det er en dårlig idé, «men hvis du vil, kan jeg spørre», sier han.
Kasper er en god mann.
Vi ankommer Hvidovre, og til tross for smertene husker vi parkeringsskiven.
Det føles rart å gå dit vel vitende om at jeg skal føde, mens alle andre er uvitende.
På grunn av veene tar det meg nesten 20 minutter å komme meg til fødeavdelingen, hvor jeg ankommer i tårer fordi jeg har så vondt.
Jordmoren vil undersøke meg og ta en «strip». Jeg får beskjed om at «gratulerer, du er 4 cm åpen, så du kommer til å føde i dag».
De fleste ville nok vært glade, men jeg var ærlig talt litt redd.
Mens «stripen» blir tatt, får jeg igjen en hel masse rier. Så mange at jordmoren kommer inn for å sjekke hvorfor jeg ikke ligger stille.
Jeg blir bedt om å ligge på siden og puste inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Jeg skal «være i bølgen».
Ja, takk – men jeg var veldig tett i nesen, så det var vanskeligere enn du kanskje tror.
Til slutt gir jordmoren opp å kjøre stripingen og bestemmer at vi skal gå ned til fødestuen i stedet. For det kommer sannsynligvis til å skje relativt raskt, som hun sier.
På vei ned til fødestuen, som føles utrolig lang på grunn av riene, møtes vi av ingen ringere enn vår egen konsulentjordmor – den beste i verden.
Jeg har ikke sagt mye gjennom hele prosessen, men så snart jeg så henne, klarte jeg å si: «Ja, alle førstegangsfødende går over termin.» Hun lo høyt, ga meg en stor klem og sa: «La oss få den babyen ut, Rikke.»
Høyt oppe på hennes entusiasme vasset jeg inn i badekaret.
Befriende.
Men plutselig, midt i dusjen, føler jeg trang til å presse.
Jeg får panikk. Kasper og jordmoren min er rolige og sier: «Hvis vi må forløse i dusjen, så er det det vi gjør». Takk, venner.
Det var falsk alarm, men jeg hadde en følelse av at dette kom til å skje raskt.
Jeg skynder meg så godt jeg kan i sykehusskjorten og løper ned til fødestuen med rullatoren min.
I fødestuen får jeg en maske, og jeg tenker: «Lattergass – endelig».
I virkeligheten var det bare oksygen. Det finner jeg ut etter 40 minutter.
Jeg hadde faktisk sagt at jeg ønsket å føde uten smertelindring, så vi prøvde bistikker til jeg ga opp og ba om epidural. Eller rettere sagt, jeg ba om full bedøvelse, men de ville ikke gi meg det.
Mens dette pågår, er veene fortsatt intense, og det er de faktisk gjennom hele prosessen.
Men det er som om de blir verre akkurat når vi snakker om smertelindring.
Trangen til å presse kommer tilbake, og de har økt så mye at jeg ber jordmoren om å sjekke igjen.
Hun begynner med å si at jeg for Guds skyld ikke må presse, fordi jeg for 4 minutter siden bare var 5-6 cm åpen.
Hun endrer det raskt til «du er helt åpen – du presser bare med kroppen».
Ikke før sagt enn gjort. Pressfasen var befriende etter mine helvetes sammentrekninger, og jeg hadde endelig litt energi mellom sammentrekningene til å snakke med Kasper.
Gjennom alt dette er Kasper den kuleste fyren i verden. Kasper er vanligvis litt av en spøkefugl, så jeg hadde vært bekymret for at han ville underholde seg selv i stedet.
Men han var så fokusert og engasjert.
Så engasjert at han sto sammen med jordmoren ved fotenden av sengen, hjalp til med å holde beina mine opp mot brystet og holdt øye med pressfasen.
Jeg la ikke merke til det, men de var visstnok litt bekymret fordi pressfasen tok lengre tid enn normalt.
Et team av leger kom inn etterpå og hilste, og da fikk jeg vite at «han måtte komme ut, ellers måtte vi finne en annen løsning».
Jordmors vakt var også snart over. Sagt og gjort.
Jeg jukset og presset utenfor veene. Ikke mange ganger. Men det hjalp.
Jeg får beskjed om at når tiden er inne, skal jeg gispe.
Plutselig roper Kasper «gispe», og noen sekunder senere er sønnen vår ute.
Klokken er 14:42. Jeg løfter ham opp til brystet mitt. Den lille krabaten. 3160 g og 50 cm ren kjærlighet.